Tvil
Tvil
Vis mer type- Film
- Drama
Frost/Nixon er et faktabasert drama, med Michael Sheen og Frank i hovedrollene? Langella, om en konfrontasjon på midten av 1970-tallet mellom en slu britisk TV-vert og en ? vanæret amerikansk president. Tvil er et fiktivt drama, med Meryl Streep og Philip Seymour Hoffman i hovedrollene, om en konfrontasjon på midten av 1960-tallet mellom en keiserlig Bronx-nonne med ansvar for en sogneskole og en liberal prest hun er overbevist om har oppført seg feil med en elev. De to kan se ut til å ikke ha noe til felles, bortsett fra at begge tidligere likte prisbelastede Broadway-løp, og begge mottar for tiden Prestige Movie-behandling.
Men paret, samlet sett, utgjør en givende studie i tilpasningens muligheter og fallgruver. Frost/Nixon , regissert med øvd flyt av Ron Howard, øker med en energi og en visuell innlevelse som forbedrer stykket og forsterker temaene i dramatikeren Peter Morgans manus - om medavhengigheten til media og politikk, og om forfengeligheten til ambisiøse menn som former offentlige bilder. Tvil , irritert overdirigert av forfatteren, John Patrick Shanley, sløver stykkets egne skarpe undersøkelser om den farlige makten til de som bekjenner visshet med Gud på sin side.
Frost/Nixon stoler på at Sheen og Langella skal gjenskape rollene de først oppsto til slik anerkjennelse i London i 2006, og deretter flyttet til Broadway i 2007. De to stjernene kjenner definitivt karakterene sine ut og inn: Det er David Frost, den strevede smoothien fra TV-alderen som nøt hans jetset-livsstil, men ønsket journalistisk legitimitet; og det er Richard M. Nixon, den uendelig kompliserte politikeren som ble tvunget til å trekke seg i kjølvannet av Watergate, som ønsket seg – vel, åpenbart, han ønsket seg noe, siden han gikk med på (mot en kjekk betaling) å sitte med Frost gjennom 12 dager med tapet avhør. . Med transkripsjonen som guide, utforsker Morgan psykologisk terreng: hvordan Frost fant chutzpah for å lande intervjuene; hvordan Nixon lekte katt og mus med samtalepartneren da han ble bedt om å innrømme feil og be om unnskyldning; hvordan begge menn med ydmyk begynnelse følte seg stukket av hån fra de som ble født med mer ?privilegium; og hvordan begge var fantastiske manipulatorer. Men Sheen (som spilte selve modellen til en moderne britisk go-getter som Tony Blair i Dronningen , også skrevet av Morgan) og Langella (som opererer på toppen av sine krefter) er disiplinerte nok til å beskjære forestillingene sine til nærbildestørrelse. (Størrelsen gjenspeiler utseendet til de faktiske intervjuene.) Og Howard er smart? å forbedre en-til-en med journalistisk kontekst, veving arkiv Watergate-æra? opptak i hans fiksjonaliserte gjenskaping.
Streep og Hoffman, derimot, oversetter roller minneverdig skapt av Cherry Jones og Brían F. O’Byrne som søster Aloysius og far Flynn. Uten tvil er filmstjernene primo 'gets' i de kjente navnekonkurransene. (De får hjelp av Viola ? Davis i en flammende, kort opptreden som moren til gutten som kanskje eller kanskje ikke har fått prestens upassende oppmerksomhet, og av Amy Adams i den sprø rollen som en mottakelig yngre nonne som blir agenten av søster Aloysius' forferdelige rettferdighet.) Men spesielt Hoffman og Streep er også sårbare skuespillere som trenger veiledning fra en regissør med en sterk visjon. Og Shanley, i sin første film-helming-opptreden siden han hoppet inn i sitt eget manus til Joe versus vulkanen for nesten to tiår siden og tapt, viser det seg å ha forferdelig få originale filmforestillinger for å støtte opp om den grunnleggende gjorde-han-eller-ikke-han-kroken i hans studie av overbevisning og medfølelse. Det er ikke et vindpisket blad, et regnhamret vindu eller en utbrent lyspære regissøren ikke beundrer, for at vi ikke skal ignorere en metafor om åndelig krise.
I mellomtiden sleper Streep, tilsynelatende overlatt til seg selv, en mengde manerer under sviske nonnens alvorlige svarte vane, oppmuntret av filmens bokstavelig sinnede regissør. Søster A er kanskje en skremmende, åndsbrytende karakter - men for alt det er hun også ? en Guds tjener urokkelig i sin kode for rett og galt, og vi burde føle hennes byrde. Det gjør vi ikke. Når de snakker linjer skrevet for å nå scenehimmelen, er rollebesetningen infernalsk bråkete og hektere på mysterier som burde ? å merkes med en felles hysj. Jeg tviler på at det var det skaperen - jeg mener dramatikeren - hadde i tankene. Tvil : C+ ; Frost/Nixon : EN-
Amy Adams snakker om Tvil
Tvil| type |
|
| sjanger |
|
| mpaa | |
| kjøretid |
|
| regissør | |
